I

Tegner Arvid ringer: -Jeg har snakket med redaktør Oddmund. Forrige utgave av KLAR er snart utsolgt. Vi kan ikke ta fri i romjula likevel.

Fredag før jul er jeg på julebord i KLAR. Jeg skjønner allerede da at KLAR går unna for tida. -Vi får mange godord, sier en av selgerne. -Noen kjøper 20 eksemplarer og sier de skal gi dem bort i julegave. -Det begynner alt å tynnes på lageret, sier redaktøren.

Jeg sitter på toget når Arvid ringer. Jeg er på vei til romjulsferie i min barndoms by. Jeg har med pc-en og gjør umiddelbart et forsøk på å forfølge en innskytelse, men det viser seg å være et blindspor.

Så kommer jeg til å tenke på en tekst jeg har hatt liggende en stund. Kanskje den kan passe inn her? Det er kraftig kost, i mer enn en forstand, men dagens tema, grådighet, er heller ikke for pyser. Jeg tar sjansen:

 II

Globalisering. Nyliberalisme. Turbokapitalisme. Privatisering. For deler av befolkningen er dette de største fyordene i vår tid. Jeg er sikkert enig i det, men forholdet mellom økonomi og politikk har alltid vært litt stort og uhåndgripelig.

For meg er betegnelsen strukturell fascisme nyttigere og lettere å forstå. De gamle fascistene og deres etterkommere, som for øvrig stadig marsjerer, var lette å få øye på og mulige å slåss mot. Den strukturelle fascismen, derimot, har vi alle en aksje i. Det er den som slår inn når vi velger korteste vei, når vi vender oss bort, når vi kosmetiserer, når vi forenkler, når vi ikke lenger orker å ta inn og når vi slutter å stille krav til egen argumentasjon.

For dem som rammes sterkest, kan resultatet av den strukturelle fascismen være like katastrofalt som for dem som døde i gasskamrene, i torturkjellerne eller på slagmarken.  De som ble rammet av den opprinnelige fascismen, tilhørte for manges vedkommende tydelige grupper, og de døde som medlemmer av en gruppe. Den opprinnelige fascismen var såpass tydelig, og dens ofre så definerte, at historien om den er ansett som svært viktig å skrive.

Slik er det ikke for den som får ødelagt sitt liv eller dør en for tidlig død som følge av mer eller mindre subtile dysfunksjoner i samfunnsformasjonen,  i psykososiale enheter (familie, vennekrets, skole, arbeidsplass, frivillig sektor og i den store offentligheten: i det politiske liv og i media). Ofte er dette historier om langsom, ensom og smertefull fornedrelse og destruksjon.

Enkelthistoriene kjenner vi etter hvert godt. De er stort sett skrevet av journalister, hyppigst forekommende under nyhetstørken om sommeren, når julestemningen skal settes i desember og når det ellers måtte passe med den øvrige agendaen. Men den store historien om dette blir ikke skrevet. Dels fordi det blir for nært og for utydelig for et stadig mer ufokusert offentlig ”vi”, og dels fordi det som har vært kulturelle, samfunnsmessige og politiske foreteelser i tidligere tider er blitt redusert til medisinske anliggender.

”Historien vil være snill mot meg, for jeg har tenkt å skrive den”, skal Winston Churchill ha sagt. Hvem som skriver historiene, hvem som skriver historien og hvilken form historieskrivingen tar, er noen av de viktigste spørsmålene vi kan stille oss hvis vi tar mål av oss til å være noe annet enn kunder i et marked uten grenser.

Det er selvfølgelig helt legalt å ta sjansen på at det går bra hvis man satser på å surfe seg gjennom livet uten omtanke for andre enn seg selv og sine aller nærmeste og uten omtanke for eget ettermæle, men da får man i det minste være ærlig på det.

”Samfunnet finnes ikke”, sa en annen brite, Margaret Thatcher. Joda, sier jeg, samfunnet finnes, og noen av oss får det rett i trynet. Du skal ikke ha kikket i så mange psykiatrijournaler eller inn i så mange terapirom før du får et ganske godt innblikk i hvordan det som fortoner seg som evig fornøyelsespark for den som håndterer livet, kan oppleves som et mareritt for den som ikke får det til.

Mennesket er en del av naturen. Den menneskeskapte kulturen er en del av naturen. Og naturen er brutal. For noen må det en kreftsvulst eller en tsunami til for å skjønne dette. For andre er erkjennelsen av livet som et risikabelt prosjekt noe vi har med oss fra barneårene av.

Jeg har aldri vært redd for å dø, men jeg har vært livredd for å dø uten en historie. Jeg ønsker å holde fast på dette som et helt sentralt humanistisk krav: Et hvert menneske har rett til å få skrevet sin historie. Et av de viktigste mottiltakene mot den strukturelle fascismen er å se til at den tiltagende neglisjeringen av det enkelte menneske og neglisjeringen av det enkelte menneskes livsvilkår bringes til opphør.

Det er på psykologisk nivå en banalitet å påpeke at et hvert menneske har behov for tilhørighet til andre for å kunne bli og være menneske. På kultur- og samfunnsnivå motsvares dette i ytterste konsekvens av behovet for å tilhøre historien. ”Psykiatriske pasienter”, ”sosialklienter”, ”narkomane”, ”tiggere”, ” svake”, ”uføre”, ”fattige”,  kriminelle” -  mange  grupper av mennesker havner i dag i tabloide massegraver, mens ”idoldeltakere”, ”idrettsfolk”, ”kunstnere”, ”intellektuelle” og ”politikere” havner  på sokkel, i mediebildet,  i leksika og i historiebøkene - som distinkte og utførlig beskrevne individer.

III

Jeg regner ikke med å få mye støtte for teksten om den strukturelle fascismen. Jeg legger sikkert en sterk bevisbyrde på egne skuldre når jeg går så høyt ut. Man bør helst unngå å skyte spurv med kanoner. Men jeg klarer ikke å slippe tak i tankene om at den strukturelle fascismen bør undersøkes nærmere. For hva er alternativet? At vi taper kampen mot klimatrusselen?  At språket infiseres så sterkt av reklamespråket at det ikke lenger strekker til for å gripe kompleksiteten i enkeltmenneskets møte med verden? At vi taper kampen mot økte forskjeller i levekår og levealder? At stadig flere presses inn i stadig trangere rammer?

Et forhold jeg har tenkt mye på, er dette: Impliserer tanken om den strukturelle fascismen også at vi må høyne den argumentative beredskapen mot kollaboratører, stripete og quislinger?

Det snakkes mye om personlig ansvar i forbindelse med sykdom, arbeid og offentlige stønader. Rusavhengiges valgmuligheter og personlige ansvar for situasjonen de er oppe i brukes fortsatt som argument for at de først og fremst smir sin egen ulykke.

Men hvorfor krever vi aldri måtehold og personlig ansvar også i den andre enden av skalaen? I et land som har fostret en Alf  Prøysen, en Erik Bye og en Odd Børretzen: Bør vi ikke i større grad ansvarliggjøre dem som framstår som apologeter for ubegrenset og kritikkløs selvhevding, uten omtanke for kulturelle konsekvenser av egen atferd?

IV

Den mest historieløse og ynkelige sviker mot tradisjonene etter Erik Bye & co, er tv-programlederen Fredrik Skavlan. Han er en dyktig journalist, han er smart nok til å skjønne kritikken han møter, men han velger likevel å fortsette som fører for en bevegelse som så langt ser ut til å ha grenseløse ambisjoner om å utrydde alvoret i det offentlige rom og å skape lebensraum for livets vinnere.

Foreløpig ser det ut til at suksessen ikke har noen ende. Men det betyr ikke at Skavlan og hans folk har vunnet. Det betyr bare at vi som ser faren må skjerpe motstandskampen. Vi kan aldri tillate oss å ta fri, ikke en gang i romjula.